Målsetningene i prosjektet er bestemt av to
hovedutfordringer knyttet til transport ved
havbruksanlegg:
-
Sikre
verdier ved å redusere muligheten for skade på anlegg og
tap ved rømming
-
Unngå konflikter med annen
transportaktivitet i kystsonen
Sikring av
verdier
Eksportverdien fra
norsk havbruk var i 2006 18.7 milliarder NOK og vil øke i de
kommende år. I et 10-årsperspektiv kan
førstehåndsverdien av produksjonen på et enkelt
anlegg komme opp i 0,5 milliarder pr. anlegg. Transport av fôr
og smolt til oppdrettsanlegg, samt transport av fisk til slakteri
med brønnbåt, vil foregå med større,
spesialiserte fartøyer som representerer store verdier. Nye
brønnbåter er i dag opp til 70 m. Havari og uhell i
forbindelse med anløp og påkjørsel av anlegg kan
føre til store tap i form av rømt fisk, ødelagt
utstyr, forurensning og personskade. Offshore oppdrettsanlegg
vil måtte sette krav til sikkerhet som tilsvarer de en i dag
kjenner fra offshore aktivitet.
Basert på kjennskap til dynamiske lokale
forhold, må det etableres transportkorridorer,
innseilingskontroll og gode rutiner for oppankring/fortøyning,
lasting og lossing. Det vil bli vanskeligere for personell på
merdkanten uten automatisk registrerings- og varslingssystem å
ha oversikt over risikosituasjonen ved anløp. Logging av
hendelser og miljøforhold som strøm og vind vil kunne
være til hjelp for å oppgradere risikokartlegging og
internkontrollsystem i selskapene. Bruk av Automatic Identification
Systems (AIS) på anlegg og fartøy generelt samt dynamisk
posisjonering på fartøyer som anløper anlegg vil
være et annet effektivt bidrag til sikre og effektive
anløp og ved lasting og lossing. Mange fartøyer har
allerede i dag slike systemer ombord og det trengs mindre
tilpasninger for å mer ut av disse
investringene.
For å unngå påkjørsel fra
uvedkomne fartøyer er det viktig at posisjon og utstrekning av
anlegg er tilgjengelig i navigasjonskart. Dette kan en bl.a.
oppnå ved bruk av AIS-merking av anlegg med innlagte
alarmsoner, og ved standardisert oppmerking med lys og merker.
Påkjørsel av anlegg har skjedd av tradisjonell skipsfart,
uten at en har kunnet identifisere
"gjerningsbåten"
I regelverket som omfatter akvakulturvirksomhet,
er skips- og båtanløp ved akvakulturanlegg regnet som
risikooperasjoner, som medfører fare for at fisk rømmer.
Oppdretter er ansvarlig for å dokumentere at driften er
forsvarlig. Så langt har minimumskravene vært at det
gjennomføres en risikoanalyse, utarbeides
internkontrollrutiner, og at disse omfatter bemanning på
anlegget ved anløp av fartøy som brønnbåter og
fôrbåter. Fiskeridepartementet vil innføre strengere
reaksjonsmønstre for brudd på akvakulturloven i
forbindelse med rømming, noe som vil forsterke behovet for
dynamisk risikovurdering og sikre drifts- og transportsystemer. De
har også foreslått en tiltaksplan mot rømming
(NULLFLUKT) der risikobaserte kontrollsystemer (AKVARISK) og
stedfesting av anlegg (STAK) er noen av
tiltakene.
Unngå konflikter, planlegging av
arealbruk
Fremtidens
havbruksanlegg vil legge beslag på store areal og kunne bli en
hindring for annen aktivitet. Per i dag er det en fiskeforbudssone
på 100 meter rundt akvakulturanlegg og en ferdselsforbudssone
på 20 meter. Det vil være behovfor å øke
og foreta en differensiering av sikkerhetssonene i forhold til den
risiko som er knyttet til ferdsel ved de enkelte anlegg.
Fortøyning og ankringsopplegg vil være viktige elementer
i denne sammenheng. For å unngå konflikter må en
sørge for at informasjon om anlegget og operasjoner ved
anlegget blir gjort tilgjengelig for alle relevante
aktører.
I forslaget til ny havne- og farvannslov legges
det opp til at kommunene skal ha ansvar for å merke
transportkorridorer, samt finansiering i form av en
”bompengeordning”. Etablerte og kontrollerte
seilingsruter, tilgang på spesialisert informasjon
vedrørende strøm, vind og bølger med mer vil gi
betydelig økt sikkerhet. Dette vil kunne kreve store ressurser
både for kartlegging og vedlikehold. Et AIS-system som kan
synliggjøre anleggene og båttrafikken i forhold til
anleggene vil være til stor hjelp for både Kystverket og
kommunenes planleggingsarbeid. Det vil også være et
bidrag til den generelle sikkerheten til sjøs og dermed komme
alle aktører til gode.
Figuren 1 viser problemstillinger knyttet til transport i
fjernsonen og nærsonen for havbruksanlegg og hvordan denne
aktiviteten er er en del av den generelle transporten på
kysten.
1. Rapporter
