|
Other
|
Information
|
|
Type
|
|
|
Name
|
Grenseoverskridende regionalt samarbeid
påtvers av landsgrensene – betydningen av dette i et
utenrikspolitisk perspektiv
Statssekretær Vidar Helgesen Kontaktkonferanse
med fylkeskommunene, 24.03.2004
|
|
Description
|
Se nedenfor
|
|
Document links
Link name (type:
size: )
|
|
Summary or additional information (if
available)
Hjertelig takk for invitasjonen til å snakke
om grenseoverskridende regionalt samarbeid og betydningen av det i
et utenrikspolitisk perspektiv.
Et utenrikspolitisk perspektiv bør
ogsåvære et historisk perspektiv.
Samarbeid over grensene er ikke noe nytt. Før
første verdenskrig fløt både kapital og mennesker
ganske fritt over grensene. Det var den første
globaliseringen. Verdenskriger, mellomkrigstid og kald krig var
derimot sterkt preget av grenser, murer og mistillit i Europa.
Grenser er jo -- dypest sett -- et uttrykk for
mistillit.
Men i Vest-Europa tok man tak i denne
utfordringen. Ingen steder i verden er det de siste 50 år
gjort mer enn i Europa for å bygge opp tillit gjennom
årive ned grenser. Et betydelig grenseregionalt samarbeid ble
allerede etablert i grenseområdene mellom Tyskland, Nederland,
Belgia og Frankrike etter 2. verdenskrig. Disse regiondannelsene
hadde viktige funksjoner i arbeidet med å bygge opp et nytt
Europa uten fare for ny krig mellom Tyskland og dets naboer. I det
europeiske fellesskapet har økt samarbeid, økt
integrasjon og økt tillit på tvers av grenser vært
den bærende ideen. Denne ideen og dens suksess bidro til
å rive Berlinmuren og bidrar nå til å veve sammen et
helt Europa.
Integrasjonen i Europa har ikke først og
fremst dreiet seg om rikspolitiske ledere som har hatt møter
bak lukkede dører i Brussel eller Nice eller Amsterdam. Den
har dreid seg om å veve Europa sammen i praksis, gjennom
å skape en felles økonomisk og sosial utvikling. I
tråd med dette målet har det i løpet av
etterkrigstiden vokst frem et stadig mer omfattende samarbeid
mellom regioner på tvers av nasjonale landegrenser i Europa.
Slikt interregionalt samarbeid dreier seg om enten
grenseregionalt samarbeid mellom tilstøtende regioner
på hver sin side av en nasjonal grense, eller et
transregionalt samarbeid mellom regioner som ikke
støter opp mot hverandre. Formålet har hovedsakelig
vært å stimulere økonomisk og sosial utvikling og
økt tillit på tvers av landegrensene.
Med dagens globalisering er det skapt en ny
dynamikk der grenser utviskes ikke bare i Europa, men globalt. Det
er ikke i samme grad som før nødvendig med politiske
incentiver for å skape integrasjon. Hele verden er nå en
nettverksøkonomi, med et forrykende tempo drevet frem av den
teknologiske utviklingen.
Dette gjør imidlertid ikke politikken
overflødig. Tvert imot. Når konkurransen blir global,
må vi som politikere gjøre langt mer for å skape
vilkår for vekst, for investeringer og arbeidsplasser.
Både Norge som land og norske regioner må bli vesentlig
mer attraktive. Norge er idag for mye av et særtilfelle i den
globale økonomien, med en ytterst råvarebasert handel,
lavt investeringsnivå og et lite internasjonalisert
arbeidsmarked.
Globaliseringen fører til at statssystemet er
i endring internasjonalt. Vi ser det også i Norge. Fra
Utenriksdepartementet ser vi at alle departementer har sine egne
internasjonale avdelinger og driver utenrikspolitikk på sine
områder. Organisasjoner knytter nettverk internasjonalt for
å påvirke både stater og internasjonale
organisasjoner. Bedrifter er viktige aktører internasjonalt og
norske bedrifter bidrar til å forme bildet av Norge i
utlandet. Selv enkeltmennesker hevder seg internasjonalt og kan med
utviklingene i menneskerettighetene i tiltagende grad hevde
rettigheter internasjonalt. I dette bildet ville det vært
merkelig om ikke også regionale myndigheter skulle hevde seg
internasjonalt for å ivareta sine
interesser.
At utenrikspolitikken dermed er blitt mindre av et
monopol for Utenriksdepartementet, er sånn sett helt i orden.
Det er ingen hemmelighet at denne utviklingen har vært og er
krevende å være vitne til for Utenriksdepartementet. Jeg
pleier å si at nedturen for utenrikstjenesten igrunnen startet
med oppfinnelsen av telegrafen, og siden har det gått
utforbakke…
Sett fra mitt ståsted er det to
utenrikspolitiske målsettinger som norsk innsats i
interregionalt samarbeid særlig bør
fremme.
Det første og mest umiddelbare gjelder
vårt forhold til Russland. Det er derfor Utenriksdepartementet
har vært og er en pådriver for Barentssamarbeidet. Dette
samarbeidet har siden etableringen i 1993 hatt to overordnede
mål:
Skape et nytt og stabilt samarbeidsmønster i
forholdet mellom de nordiske land og Russland, og på den
måten bidra til å engasjere Russland i europeisk
samarbeid. Dette har også gitt Barentssamarbeidet et
sikkerhetspolitisk element.
Fremme bærekraftig utvikling i bredeste
forstand. I praksis retter dette seg mest mot Nordvest- Russland,
med sine store utfordringer når det gjelder økonomisk og
sosial utvikling, helse, miljøvern, ressursforvaltning og
behov for reform av mange institusjoner.
I tillegg til den formelle forankring dette
samarbeidet har i Barentsrådet og Barents Regionråd, har
urfolkssamarbeidet fått en mer selvstendig profil. Det rike
samarbeid mellom kommuner, foreninger og enkeltpersoner, uavhengig
av de formelle strukturene, er svært verdifullt. Fra
Regjeringens side er det lagt til rette for at Nordland, Troms og
Finnmark fylkeskommuner kan spille en mest mulig aktiv rolle i
Barentssamarbeidet.
Det norske Barentsformannsskapet 2003 – 2005
bygger på og viderefører hovedtrekkene i samarbeidet
hittil, men med fem særskilte satsningsområder for det
norske formannsskapet:
-
Næringsliv og økonomi
-
Styrket
samarbeid på politi- og justissektoren
-
Helse
-
Redningssamarbeid
-
Utdanning
Målet om
styrket samarbeid og bærekraftig utvikling i Barentsregionen
kan bli muliggjort av de vekstimpulser som de store virksomhetene
innenfor skog, mineraler, energi og transport kan gi. I tillegg er
de stor oppmerksomhet om hvordan små og mellomstore bedrifter
kan samarbeide på tvers av grensene, gjennom handel og
investeringer. Smidige ordninger for grensepassering og
tollbehandling er viktig i denne sammenheng. Barentssamarbeidet har
bidratt til et påtrykk for gode løsninger, og har
også skapt økt bevissthet om hvordan myndighetene kan
fremme godt klima for næringsliv i
regionen.
Barentssamarbeidet har vært vellykket
når det gjelder samarbeid om konkrete tiltak på regionalt
nivå. Den nye modellen med felles arbeidsstrukturer og
kompetanseressurser på tvers av grensen med Russland, er
nyskapende i europeisk sammenheng.
Dette leder meg til den andre utenrikspolitiske
hovedmålsettingen som norsk innsats i interregionalt samarbeid
skal fremme, nemlig et best mulig forhold til EU. Gjennom
å drive aktivt med interregionalt samarbeid i Europa viser at
vi tar ansvar for og bidrar til europeiske fellesinteresser. Dermed
bidrar vi forhåpentligvis også til å skape
forståelse for norske nasjonale interesser overfor EU og til
å dempe inntrykket av oss som europaskeptiske
gratispassasjerer. Så lenge vi ikke er medlem av EU er dette
viktig.
Først om EUs sentrale betydning for
interregionalt samarbeid i Europa.
Man kan skille mellom interregionalt samarbeid i
Europa som inngår som en del av EU- samarbeidet, og samarbeid
som er uavhengig av EU. Til førstnevnte gruppe hører for
eksempel Interreg-programmene, EUs nordlige dimensjon, og EUs nye
naboskapspolitikk. For eksempel Østersjøsamarbeidet og
Barentssamarbeidet faller i sistnevnte
kategori.
Den generelle tendensen er likevel at EU direkte
eller indirekte spiller en stadig viktigere rolle i alle former for
interregionalt samarbeid i Europa. Selv om EU ikke har myndighet i
forhold til hvordan det regionale nivået i de enkelte
medlemsland er organisert, har utviklingen i EU påvirket
regionale prosesser og samarbeid også internt i
medlemslandene. Utviklingen av det indre marked med nedbygging av
nasjonale grenser har i betydelig grad lagt til rette for et
styrket grenseregionalt samarbeid i Europa. Mer presist kan man
snakke om ”sammenvoksing” heller enn
”samarbeid”, da ikke-offentlige aktører, ikke
minst bedrifter og organiserte næringsinteresser, spiller en
så viktig rolle.
Regionene i Europa er blitt mer selvbevisste, og
de har påvirket EU. Det har blant annet gitt seg utslag i EUs
Regionkomite, som ble opprettet i henhold til Maastricht-traktaten
i 1993. I utkastet til ny forfatningstraktat styrkes omtalen av
regional utjevning som et traktatfestet mål for EU, samtidig
som det fastslås at regionalt og lokalt selvstyre skal
respekteres og at regionale og lokale myndigheter skal medvirke i
utviklingen av EU.
EUs Interreg-program er sentrale i denne
forbindelse. Jeg skal ikke snakke mye om Interreg- programmene, for
det kan dere langt mer om enn jeg. Men la det være sagt at
norsk deltagelse i Interreg har stor betydning for å utvikle
samarbeidet mellom EU og Norge på det regionalpolitiske
området. Norsk deltagelse i Interreg er også et vesentlig
bidrag til norsk nærområde- og europapolitikk. I tillegg
har deltagelsen bidratt til økt EU-kompetanse påregionalt
og lokalt nivå i Norge. Det har lagt grunnlaget for et bredt
nettverk mot det regionale nivået i Europa og skapt økt
bevissthet og grunnlag for reflektert meningsutveksling om
europapolitiske spørsmål i bredere miljøer i Norge.
Dette anses svært viktig for Regeringen og er vektlagt i
regjeringens europapolitiske plattform.
EUs nordlige
dimensjon
Grenseregionalt samarbeid utgjør ett av
hovedelementene under den nye Handlingsplanen for EUs nordlige
dimensjon. Målet er å fremme regionalt samarbeid og
integrasjon i hele området. Initiativet til samarbeidstiltak
vil primært måtte komme fra regionene selv. I og med
utvidelsen av EU fra 1. mai må en regne med at EUs fokus under
ND mer og mer vil bli rettet inn mot samarbeidet med Russland, med
særlig vekt på Nordvest-Russland og Kaliningrad. Norge
har i så måte mye å bidra med, både gjennom
Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Nordisk
Ministerråds nærområdeprogram. Med de erfaringer vi
på norsk side har høstet, særlig i Barentsregionen
og ved den unike ordningen som Barentsrådet representerer, er
forutsetningene til stede for aktiv videreutvikling av
interregionalt samarbeid i de områder som står sentralt
innenfor ND.
EUs nye
naboskapspolitikk
Den nært forestående EU-utvidelsen er
også bakgrunnen for EUs nye naboskapspolitikk, der
interregionalt samarbeid inngår som et viktig element.
Formålet er å bidra til fred, stabilitet og velstand i
EUs nye nærområder. Initiativet gjelder nabolandene i
øst og sør, fra Østersjøen til Svartehavet til
Middelhavet. Det omfatter således to grupper av land: (1)
landene som deltar i EUs middelhavsdialog, dvs. Marokko, Algerie,
Tunis, Libya, Egypt, Israel, Jordan, Syria, Libanon og palestinske
selvstyremyndigheter; (2) Ukraina, Hviterussland og Moldova.
Russland omfattes i prinsippet av initiativet, men stiller i en
klasse for seg. Om Sør-Kaukasus skal omfattes vil vurderes
senere.
Det fleste politiske signaler peker i retning av
at innsatsen vil ha sitt geografiske tyngdepunkt i øst.
Fellesnevneren for de fleste av disse landene er at de har et
dårlig utbygd eller delvis fraværende demokrati,
manglende respekt for menneskerettigheter og minoriteter, svakt
utbygd rettssystem samt omfattende
fattigdomsproblemer.
De store utfordringene i dette
”nabolaget” vil få konsekvenser for
prioriteringene innenfor Interreg-programmet. Grenseregionalt
samarbeid med nye naboland blir en prioritet.
Finansieringsordningene
Samlingen av Europa i EU og den ledsagende
EØS-utvidelsen medfører at den norske støtten til
utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller i det utvidete
EU blir på nesten to milliarder kroner per år. Dette er
en tidobling av våre bidrag i forhold til tidligere. Norge
blir blant de land i Europa som yter mest støtte til nye
medlemsland i EU målt per innbygger. Disse midlene vil
gåtil de ti nye medlemslandene i EU og de tre fattigste av EUs
nåværende medlemsland. Målet er at ordningene skal
bidra til stabilitet og velferd, og at de nye medlemslandene
så raskt som mulig integreres i det utvidede indre
marked.
Norge har allerede gode samarbeidserfaringer med
de nye EU-landene. Vi har gjennom flere år gitt økonomisk
støtte til de nye landene for at de skal kunne tilpasse seg de
utfordringer som EU-medlemskapet innebærer. Norske
myndigheter, både på statlig, regionalt og kommunalt
nivå, har bistått de nye medlemslandene for å lette
EU-tilpassingen. I tillegg kommer betydelig støtte fra norske
frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner og private
aktører. Regjeringen ønsker å bruke disse
erfaringene også under de nye finansieringsordningene.
Både fordi vi mener at norske miljøer har noe åtilby
de nye medlemslandene innen forvaltning, helse, miljø og
næringsliv, og fordi norske miljøer har mye
ålære av slikt samarbeid.
Vi har ingen instruksjonsmyndighet over hva
pengene skal brukes til i mottakerlandene. Den viktigste
forutsetning for at norske miljøer skal bli tilgodesett er
derfor at deres tjenester må være etterspurt i nye
EU-land. Lokale samarbeidspartnere må presentere
prosjektforslag for sine lands myndigheter, som tar stilling til om
prosjektsøknader skal sendes til beslutningsorganene for
ordningene.
Det har vært viktig for UD å holde
nær kontakt med med eksterne miljøer i arbeidet med
å utforme retningslinjer for de nye ordningene. Potensialet
for norske kommuner/fylkeskommuner i forhold til
finansieringsordningene ble diskutert 9. desember
påførste møte i det nye europapolitiske forumet
mellom Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet,
og regionale og lokale myndigheter.
Samarbeid mellom regioner over landegrensene er
viktig. Det er viktig at norske regionale aktører engasjerer
seg, og norske fylkespolitikere har lagt ned mye god innsats i
så måte. Det gjelder for eksempel innsatsen i samarbeidet
mellom kystregioner. Den smule skepsis som jeg vet tidligere gjorde
seg gjeldende innenfor bl.a. UD om de nordnorske fylkeskommunenes
internasjonale samabeid ift Barentssamarbeidet, er gjort til
skamme. Det er bra.
La meg likevel gi tre avsluttende perspektiver av
betydning for regionene og interregionalt
samarbeid.
For det første: Selv om dialog og
tillitsskaping over landegrensene fortsatt er viktig, er samarbeid
mellom regioner først og fremst et spørsmål om
å skape utviklingsmuligheter. Skal samarbeid mellom regioner
lykkes, så må regionene hver seg ha noe å bidra med.
En region som preges av stillstand, blir ikke mer dynamisk av
interregionalt samarbeid – selv om det følger noen
Interreg-midler med. La meg ta havnebyen Hirtshals i Danmark som
eksempel. For noen år siden holdt Hirtshals på
ågå utfor stupet. Tusenvis av tradisjonelle
arbeidsplasser var gått tapt. Kommunen sendte delegasjon
på delegasjon til København for å få
oppmerksomhet og hjelp. Det hjalp lite. Idag sier man i Hirtshals
at oppturen kom da de bestemte seg for at kun Hirtshals kunne redde
Hirtshals.
Globale og regionale nettverk har nå en egen
dynamikk som gjør at den politiske utfordringen ikke er
åskape integrasjon og samarbeid gjennom flere
delegasjonsreiser og flere møter. Den politiske utfordringen
er å gjøre regionene mer attraktive. Drivkraften for
vekst i regionene i Europa er økonomisk og teknologisk
utvikling i og fra regionen selv. Det internasjonale bildet
forteller at regionene kjemper en knallhard kamp om ressurser. Ikke
først og fremst en kamp om overføringer, men en kamp om
mennesker, om de beste hodene. De vekstkraftige regionene har mange
av dem, og de ønsker flere. For å lykkes må regionen
ha gode utdannings- og forskningsmiljøer som er store
nok, god nok tilgang påkompetent arbeidskraft, og et
attraktivt klima for investeringer. Dessuten må det offentlige
og private servicetilbud i regionen være tilfredsstillende.
Det forutsetter igjen en befolkningsmengde som gir grunnlag for
variasjon i tilbud. Internasjonalt er det en klar sammenheng mellom
befolkningsgrunnlag og attraktivitet for regionene. Regionene
må selv ta initiativ, gjøre seg attraktive, sikre seg
kompetanse. Nettopp derfor er samarbeid over grensene kanskje aller
viktigst for tynt befolkede regioner, slik som
Barentssamarbeidet.
For det andre: Den politiske dynamikk knyttet til
interregionalt samarbeid i Europa er uadskillelig fra EU. Samarbeid
over grensene i Europa dreier seg mindre og mindre om bilaterale
forbindelser mellom hovedsteder og hovedstadspolitikere, mer og mer
om nettverksforbindelser på flere nivåer –både
i offentlig og privat sektor. Og disse nettverksforbindelsene
opererer ikke primært på basis av nasjonale
beslutningsprosesser og nasjonale byråkratier, men i en
europeisk sammenheng der EU er den politiske drivkraften. Selv
vårt forhold til Russland i nord vil i stigende grad ståi
et europeisk perspektiv med EU som drivkraft, slik bl.a. den
Nordlige Dimensjon er uttrykk for. Dersom Norge blir medlem av EU,
vil utviklingen bli styrket ytterligere. Vi skal da sende et antall
regionale representanter til EUs regionkomite.
Og for det tredje: Selv om interregionalt
samarbeid er betydningsfullt, og selv om regionene blir mer
kraftfulle aktører, må vi ikke glemme at regionene
fortsatt vil påvirkes av forhold som regionene selv har liten
påvirkningskraft over. Et meget alvorlig eksempel for norske
kystregioner er økningen i oljetransport med tankskip langs
norskekysten. Mens det i 2002 ble registrert ca 160 oljetankere i
norsk farvann, var tallet i 2003 oppe i 250 skip. Og økningen
vil fortsette. USA ser mot Russland som en stabil leverandør
av olje. Mer stabil enn Midtøsten, og dessuten er avstanden
fra Murmansk til USAs østkyst bare 1/3 av avstanden fra
Midtøsten. Med den økte trafikken vil risikoen for
ulykker øke, og med det risikoen for at norskekysten kan bli
asfaltert. Dette er ytterst alvorlige perspektiver for Norge. Vi
må arbeide hardt for å unngå ulykker i samarbeid med
amerikanske og russiske myndigheter. Men vi bør
ogsåreflektere over hvor tungt gjennomslag norske
miljøinteresser vil ha overfor tunge energipolitiske,
økonomiske og sikkerhetsmessige interesser i USA og Russland.
Så lenge Norge står utenfor EU, har heller ikke EU felles
sjøgrense med Russland og er derfor ikke i samme grad som oss
eksponert for truslene fra den økende oljetransporten. Vitale
norske regioner er i faresonen, men de tunge
interessespørsmålene her kan ikke møtes med
interregionalt samarbeid. Vi må derfor ikke innbille oss at
norske, nasjonale interesser kan hevdes noe i nærheten av
fullgodt gjennom å delta i den type samarbeid som
regionssamarbeid i Europa dreier seg om. Dette forhindrer ikke at
slikt samarbeid er viktig for norske regioner og at det er viktig
å yte norske bidrag der vi kan i en europeisk
sammenheng.
1. Innlegg
