|
Other
|
Information
|
|
Type
|
Innlegg
|
|
Name
|
Norsk oljevernberedskap - den lange og
værharde kystlinjen
av Johan Marius Ly, Kystverket UDA232NOR
Produsert av Nytt fra Norge for Utenriksdepartementet ,august
2002
|
|
Description
|
Den norske kystlinjen er et av de områdene i
verden som byr på størst utfordringer når det
gjelder oljevern. Så langt nord er det store variasjoner i
vær- og lysforhold. Enkelte deler av landet har et arktisk
klima, mens milde vintrer med gjennomsnittstemperaturer over null
er vanlig i kystområdene på fastlandet. Fastlandets
kystlinje er på 25 148 km (medregnet fjorder og viker). Alt i
alt utgjør den norske kystlinjen 83 281 km (medregnet fjorder,
viker og øyer). Det er ingen overdrivelse å si at det
under disse geografiske forhold er en stor utfordring å
opprettholde en oljevernberedskap som fungerer godt, samt et
effektivt oljevernsystem.
|
|
Document links
Link name (type:
size: )
|
|
Summary or additional information (if
available)
Statens rolle i
oljevernberedskapen
Den norske oljevernberedskapen er basert på
kapittel 6 i forurensningsloven av 13. mars 1981. Loven er basert
på prinsippet om at forurenser skal betale, og fastsetter
industriens, kommunenes og statens ansvar og plikter når det
gjelder tilfeller av akutt forurensning (besøk www.sft.no for
flere opplysninger).
Statens forurensningstilsyn (SFT) er det statlige
organet som har ansvar for å regulere all oljevernberedskapen
i Norge, og for å samordne den i et nasjonalt beredskapssystem
mot oljeforurensning. I tillegg har SFT ansvar for å
organisere og opprettholde den statlige oljevernberedskapen. Dette
innbefatter også å styre og overvåke eventuelle
beredskapstiltak som industrien eller kommunene setter i verk. SFT
har nylig som del av sitt ansvarsområde, foretatt en
miljørisikoanalyse av alarmberedskapen for utslipp fra
fartøyer. I tillegg til å opprettholde en egen beredskap,
driver SFT regelmessig opplæring og arrangerer øvelser
for å styrke de private, kommunale og statlige
beredskapssystemene.
Industri og transport i
Norge
Petroleumsindustrien
I Nordsjøen og Norskehavet produseres det
daglig nesten 3 millioner fat råolje fra mer enn 50 flytende
og faste installasjoner. Mer enn 90 % av produksjonen blir
eksportert, og dette plasserer Norge som verdens_ tredje
største eksportør av råolje. 10 % av Norges BNP og
36 % av all ekssport kommer fra denne industrien. Årlig
slippes det ut ca. 2500 tonn olje, og 90 % av dette er produsert
vann med et gjennomsnittlig oljeinnhold på
25 ppm. De resterende 10 % av denne årlige
mengden stammer fra ca. 150 akutte oljeutslipp, og utslippsmengden
for de fleste av disse er på under 1 m3.
Landbasert industri
Om lag 80 industriforetak har mottatt egne
beredskapskrav fra SFT i tillegg til de allmenne pliktene fastsatt
i forurensningsloven. Med utgangspunkt i en miljørisikoanalyse
fastsettes det spesialisert beredskap, inkludert en beredskapsplan,
regelmessig opplæring av personell og beredskapsutstyr.
Typiske foretak i denne kategorien er oljeterminaler, raffinerier
og kjemiske fabrikker. I tillegg til industrien er det mer enn 300
000 nedgravde lagertanker for olje i Norge, og det antas at 1 % av
disse lekker til enhver tid.
Sjøtransport
Fordi Norges befolkning bor svært spredt, er
små samfunn langs kysten avhengig av transport
sjøveien.Petroleumsprodukter transporteres på skip mellom
mer enn 400 tankanlegg, og herfra distribueres de videre på
vei. I 1998 var den samlede mengden gods som ble transportert langs
den indre skipsleia i Norge, 16 millioner tonn. 3 fartøyer
gikk helt tapt. Ytterligere 63 fartøyer ble skadet på
grunn av grunnstøting og andre ulykker. I 1999 utgjorde den
samlede mengden oljeutslipp fra fartøyer 223 m3 fra 101
hendelser.
Landtransport
I Norge er det vanlig å transportere
kjemikalier og petroleumsprodukter med jernbane og på vei.
Hvert år skjer det ca. 40 ulykker som medfører utslipp
fra petroleums- og kjemikalielaster. Noen av disse hendelsene har
innvirkning på miljøet i elver og i jordsmonnet. I 1998
ble det transportert 14,5 millioner tonn petroleumsprodukter og 4,5
millioner tonn kjemikalier på vei. Mengden oljeutslipp fra
transport på vei utgjorde i 1999 i alt 53,3 m3
petroleumsprodukter fra 28 hendelser og 4,2 m3 kjemikalier fra 5
hendelser.
Strategi for den norske
oljevernberedskapen
Den norske beredskapen mot akutt oljeforurensning
er basert på følgende hovedstrategi:
-
Det skal
fokuseres på forebyggende tiltak.
-
Mekanisk
oppsamling så nær utslippskilden som mulig skal
prioriteres.
-
Det kan
benyttes dispergeringsmidler enten når det ikke lar seg
gjøre med mekanisk oppsamling eller i kombinasjon med mekanisk
oppsamling så lenge det er mulig å oppnå en netto
miljøgevinst.
-
Mulighetene for å samle opp oljen vil bli
styrket etter en risikoanalyse i 2001.
-
Den
nasjonale beredskapsplanen er basert på bruk av
kystvaktfartøyer og tilfeldige fartøyer, dvs.
fartøyer som vanligvis brukes til andre formål, f.eks.
forsyningsfartøyer, fiskefartøyer o.l.
-
Alle
nasjonale oljeutslippsressurser (private, kommunale og statlige)
kan trekkes inn om nødvendig.
-
Det skal
være et nært samarbeid mellom alle involverte
parter.
Det nasjonale
beredskaps--systemet
I forurensningsloven står det at det
nasjonale beredskapssystemet er inndelt i privat (industrien),
kommunal og statlig beredskap med bestemte ansvarsområder. I
Norge er alle beredskapsplaner og beredskapsorganer standardisert
og samordnet. Derfor vil det nasjonale beredskapssystemet ved en
eventuell omfattende nasjonal nødssituasjon fungere som et
enhetlig, integrert beredskapsorgan.
Beredskapen til privat
industri
Virksomheter som kan forårsake betydelig
oljeforurensning, har plikt til å opprette et tilstrekkelig
beredskapsnivå. SFT fastsetter krav til og fører tilsyn
med beredskapstiltak mot oljeforurensning og kjemisk forurensning.
Disse kravene gjelder hovedsakelig operatørene på den
norske kontinentalsokkelen, råoljeterminalene, raffineriene og
selskaper som distribuerer oljeprodukter, samt de store
industriselskapene.
Skulle det oppstå omfattende tilfeller av
akutt oljeforurensning på sokkelen, vil beredskapsressursene
som forvaltes av NOFO (Norsk Oljevernforening For
Operatørselskap, www.nofo.no) settes inn. NOFO disponerer over
5 oljevernbaser med utstyr og beredskapspersonell i tillegg til
avtaler med kommunene og SFT om å bistå teknisk med
ressurser når det pågår opprydding av oljeutslipp.
Disse ressursene skal dekke all petroleumsvirksomhet på den
norske kontinentalsokkelen. Dersom det oppstår akutt
oljeforurensning, er det forurensers ansvar å treffe alle
nødvendige tiltak for å begrense skadens omfang og for
å renske opp oljeutslippet. Dette ubegrensede ansvaret
omfatter beredskap til havs, nær kysten, langs land og på
land.
I tillegg til beredskapsplanen mot
oljeforurensning som operatørene har opprettet i fellesskap
gjennom NOFO, krever SFT også at hver enkelt operatør
skal sørge for egne nødressurser på oljefeltene i
tilfelle mindre oljeutslipp. Denne beredskapen vil også
være en viktig første ressurs ved mer omfattende
hendelser.
Den kommunale
beredskapen
Norge er inndelt i 34 interkommunale
beredskapsområder der hvert område har sin egen godkjente
beredskapsplan. Lokale myndigheter har ansvar for å ta seg av
mindre, akutte utslipp som oppstår i kommunen på grunn av
normal virksomhet, og som ikke dekkes av de private
beredskapsordningene. Lokale myndigheter, brannvesenet,
havnevesenet o.l. samarbeider alle om den kommunale beredskapen. I
tillegg har kommunene plikt til å bistå i den statlige
beredskapen ved større aksjoner mot
oljeforurensning.
Den statlige
beredskapen
Statlige myndigheter skal ta seg av oljeutslipp
som ikke dekkes av den private eller kommunale beredskapen. I
praksis betyr dette utslipp av olje fra skipstrafikken og
omfattende utslipp fra uidentifiserte kilder. I tillegg kan staten
bidra med ressurser til beredskapsarbeid som settes i verk under
privat eller kommunal ledelse. Hvis den part som har ansvar for
å utføre beredskapstiltakene, ikke behersker oppgaven,
skal statlige myndigheter overta ledelsen av arbeidet. Staten har
også ansvar for å samordne den private, kommunale og
statlige beredskapen i et nasjonalt beredskapssystem.
Miljøverndepartementet har delegert ansvaret for den statlige
beredskapen til SFT.
For øyeblikket består denne beredskapen
av følgende elementer:
-
SFTs_
Beredskaps- og kontrollavdeling i Horten med stasjoner i
Tromsø og Bergen.
-
15
beredskapsdepoter med utstyr og
beredskapspersonell.
-
4
statlige beredskapsfartøyer mot
oljeforurensning.
-
7
kystvaktfartøyer utstyrt med
oljeoppsamlingsutstyr.
-
Ett
spesialutrustet overvåkingsfly, kombinert med
satellittovervåking.
-
Avtaler
med andre statlige myndigheter og den private industrien om bistand
i form av personell og ressurser.
-
Internasjonale avtaler om bistand ved oljeutslipp,
dvs. Bonn-avtalen (www.bonnagreement.org) og København-
avtalen (www.hollver.is/kph/)
Samarbeid med andre statlige
organer
Ved hendelser som involverer fartøyer i
nød, er det SFT som har ansvaret for eventuelt å samle
opp olje til sjøs og for nødlossingstiltak, mens
Sjøfartsdirektoratet (SD) har ansvaret for å gripe inn
overfor og sikre fartøyets sikkerhet. SFT og SD har derfor
utviklet et nært samarbeid når det gjelder tiltak rettet
mot fartøyer i nød.
På direktørnivå er det inngått
en avtale mellom SFT, SD og Kystdirektoratet. Hensikten med denne
avtalen er å ha et forum der man kan samordne arbeidet og ta
beslutninger ved oljeverntiltak som involverer noen av eller alle
disse direktoratene. Eksempler på slike tiltak er
nødlossing og nødtauing/strandsetting av fartøyer i
nød.
En annen viktig avtale på
direktørnivå er avtalen mellom SFT og Oljedirektoratet.
Hensikten med denne avtalen er å ha et forum der man kan
samordne arbeidet og ta beslutninger ved beredskapsaksjoner som
omfatter store oljeutslipp fra petroleumsvirksomheten. Eksempler
på slike aksjoner er utblåsninger og andre store utslipp
fra produksjonsanleggene på sokkelen.
I tillegg har SFT en avtale med kystvakten og de
væpnede styrker om å bistå med personell og utstyr.
Denne avtalen ligger til grunn for å plassere oljevernutstyr
permanent om bord på 8
kystvaktfartøyer.
Oljevernutstyr
Mekanisk utstyr
I Norge sier den nåværende nasjonale
strategien at bruk av mekanisk utstyr så nær kilden som
mulig prioriteres først. Mekanisk utstyr vil si bruk av lenser
og opptakere til å samle inn og ta opp olje fra
havoverflaten.
Lenser
For å hindre at oljen sprer seg raskt på
vannoverflaten og for å gjøre mekanisk oppsamling mulig,
benyttes det lenser. Lensene er inndelt i tre kategorier ut fra
størrelse (fribord og dypgående): lette (havnelenser),
mellomtunge (kyst- /fjordlenser) og tunge (havgående lenser).
Vanligvis består en lense av fem elementer: flytelegeme
(fribord), skjørt, ballast, strekkavlaster og kobling.
Flytelegemet og skjørtet er vanligvis laget av polymerbelagt
stoff, f.eks. PVC, og strekkfastheten og stoffets tyngde varierer
alt etter lensens bruk og størrelse. Flytelegemet fylles av
luft enten ved hjelp av en vifte (eller kompressor) eller ved at
det fylles av seg selv, eller det er fylt av et hardt flytemiddel,
f.eks. pellets av ekspandert polyester. Lensene må kunne
tåle de slepekreftene og dynamiske belastningene de utsettes
for fra bølgene. Dette kan dreie seg om ganske betydelige
krefter for
store havgående lenser når været er
dårlig. En annen viktig faktor for lensens utforming, er om
den er i stand til å holde på oljen når det er
strøm. Vanligvis vil oljen begynne å slippe ut under
lensen når strømhastigheten overstiger 0,7 knop. Blir
strømmen sterkere enn 0,7 knop, vil stadig mer olje slippe ut.
I det siste har flere produsenter sett på hvordan det kan la
seg gjøre å øke slepehastigheten uten at olje
slipper ut under lensen. Dette har ført til at det er utviklet
alternative lenseutforminger og -løsninger som har vist seg
å være i stand til holde på oljen i
strømhastigheter på opptil 4-5 knop
Oljeopptakere
(skimmere)
Generelt kan prinsippet for hvordan oljeopptakere
virker, deles inn i to hovedkategorier: adhesjon og overløp.
Prinsippet for hvordan adhesjonsopptakere virker, er adhesjon, dvs.
oljen fester seg heller til oljeopptakerens roterende flate enn til
vannet. Den roterende flaten løfter oljen opp av vannet til en
oljefjerningsinnretning (skrape, rulle o.l.). Oljeopptakere som
virker på denne måten, er mopp, bånd, børste,
skive og trommel.
Prinsippet for hvordan overløpsopptakere
virker, er at oljen strømmer fritt over et overløp.
Derfor bygger fysikken i dette prinsippet på forskjellen i
tetthet mellom olje og vann og tyngdekraften. I hvilken grad en
overløpsopptaker virker, avhenger av
strømningsegenskapene over overløpet, oljens tykkelse og
viskositet og pumpens kapasitet.
Dispergeringsmidler
Dispergeringsmidler benyttes til å fjerne
olje fra havoverflaten ved å sette fart i den naturlige
dispergeringen av oljen og dermed hindre oljen i å nå
kysten. Når oljen er dispergert i vannsøylen, lar den seg
raskere bryte ned biologisk av naturlige mikroorganismer enn olje
som driver på havoverflaten.
Hva er dispergeringsmidler og hvilken virkning
har de på oljeflaket?
Dispergeringsmidler er en kjemisk blanding av
overflateaktive stoffer (tensider) i et løsemiddel. Hensikten
med dem er at oljeflak lettere brytes opp i finere
smådråper som dispergerer naturlig i sjøen.
Tensidene er den aktive bestanddelen og de kan best sammenlignes
med "såpeaktige" molekylstrukturer som har både
oljesøkende og vannsøkende deler. Moderne
dispergeringsmidler er konsentrerte, er mindre giftige og er
svært effektive kjemikalier. Når dispergeringsmidlet
brukes på oljeflaket, dusjes det utover flaket i fine
smådråper fra fartøyer, helikoptre eller
fly.
Faktorer som begrenser
resultatet
Været
Værforholdene og særlig
bølgehøyden og bølgeperiodene er antakelig det som i
størst grad begrenser oppsamlingen av olje. De påvirker
oljens egenskaper ved at de setter fart i emulgeringsprosessen, som
igjen øker viskositeten i den oljen som er sluppet ut. På
den andre side kan bølger også øke den naturlige
dispergeringen av olje, og høy sjø vil føre til at
oljen blandes ned i vannsøylen. Bølgehøyden og
bølgeperiodene setter også fysiske begrensninger for
både oljeopptakere og lenser og vil ha innvirkning på
hvor effektive dispergeringsmidlene er.
En annen begrensende faktor er mannskapets
sikkerhet når de håndterer det tunge utstyret. Erfaring
fra oppsamling av olje i høy sjø viser at det ofte vil
være olje på dekk, noe som gjør det omtrent umulig
å arbeide under sikre forhold.
Sikt
Kunnskap sier oss at for de fleste typer olje vil
ca. 90 % av oljen befinne seg innenfor ca. 10 % av oljeflakets
flate. Dette viser oss hvor viktig det er å vite nøyaktig
hvor oljeoppsamlingssystemet skal plasseres, og synsobservasjoner
er en betydelig kilde til informasjon i så måte.
Omfattende overvåking fra fly eller helikoptre er av
avgjørende betydning hvis man skal lykkes i å fange opp
olje til havs. Når sikten er liten, vil det være
nødvendig å bruke fly utstyrt med sidesøkende radar
(SLAR) for å oppdage oljeflaket og også bruke spesielle
IR/UV(infrarød/ultrafiolett)-skannere for å påvise
de tykkeste delene av oljeflaket.
Dispergeringsmidler kontra mekanisk
oppsamling
I Norge som i mange andre land har mekanisk
oppsamling hatt førsteprioritet som en mulighet når det
gjelder å reagere på oljeutslipp. En vurdering av
værforholdene langs norskekysten har vist at effektiv mekanisk
oppsamling er en mulighet ca. 60 % av året. Resten av tiden
ligger forholdene utenfor grensene for en effektiv bruk av
utstyret. For mekanisk oppsamling av olje ligger denne grensen
rundt en bølgehøyde på over 3 meter. En annen faktor
som begrenser den mekaniske oppsamlingen, er spredningen av olje
på havoverflaten. Avhengig av oljetype så sprer oljen seg
relativt raskt i tynne oljeflak. Denne spredningen fører til
at det er vanskelig og lite effektivt med mekanisk oppsamling selv
under gunstige værforhold. Rask respons og tiltak nær
kilden kan til en viss grad redusere dette. I Norge har vi
eksempler på at vi har lykkes i å samle opp inntil 60-70
% av oljeutslippet mekanisk, men vanligvis ligger den samlede
oppsamlingsgraden antakelig på mellom 10 og- 40 %.
Beredskapspersonell med god opplæring og godt utstyr
oppnår de beste resultatene. Resten av oljeutslippet som ikke
dispergerer eller fordamper naturlig, vil uvegerlig ende opp i
fjæra.
Grensen for effektiv bruk av dispergeringsmidler
er en bølgehøyde på ca. 6 meter. Dispergeringsmidler
trenger imidlertid litt vind som kan gi bølger og skape
blandeenergi, men selv om det ikke finnes blandeenergi og
dispergeringsprosessen går sakte, vil dispergeringsmidlet
holde seg til oljen og dispergeringshastigheten vil øke
når blandeenergien øker. Derfor er det rimelig å si
at dispergeringsmidler fører til at de forholdene da det er
mulig å foreta et effektivt oljevern, blir
utvidet.
Fremtidige
utfordringer
Nye forskrifter for virksomheten til
havs
Nye forskrifter om helse, miljø og sikkerhet
for petroleumsindustrien trådte i kraft i januar 2001. Det vil
bli fastsatt krav knyttet til regionale og lokale
miljørisikoer. Med utgangspunkt i en miljørisikoanalyse
og en beredskapsanalyse vil det bli opprettet beredskapsutstyr,
personell og et beredskapsorgan. Beredskapsforskrifter basert
på lokale og regionale miljørisikoer utgjør en stor
utfordring for dem som planlegger beredskapen og for
myndighetene.
Oljeleting på dypt
vann
I Norge er oljeletingen på vei ut på
dypt vann. Olje fra en dypvannsutblåsing kan bli et mulig
utslippsscenario. De nye utfordringene for oljevernet som dette
medfører, vil bli den relative uvissheten om hvorvidt oljen
vil nå overflaten eller ikke, når og hvor oljen eventuelt
vil komme opp til overflaten og hvilken konsistens den da vil ha.
Noen av disse faktorene skyldes undervannsstrømmer,
forskjeller i saltholdighet, dannelse av hydrater og
trykk/temperatur på dypt vann. Under en øvelse i juni
2000 ble det sluppet ut olje på 840 meters dyp, og ut fra
resultatene og funnene fra dette forsøket vil
modellverktøy og - sceniarioer bli gjennomgått på
nytt.
Oppsamling av olje når sikten er
dårlig
Lysforholdene i Norge er unike. I Nord-Norge er
det 24 timer med dagslys om sommeren og null timer om vinteren.
Etter hvert som oljeletingen og oljeproduksjonen flytter seg til
utenfor kysten av Nord-Norge, vil det oppstå nye utfordringer.
Tåke og lavt skydekke som reduserer ytelsen til infrarøde
sensorer, vanskeliggjør bruken av dem. Derfor vil muligheten
for å samle opp olje når det er mørkt og ved
dårlig sikt være avgjørende for fremtidens
oljevernberedskap.
Johan Marius Ly er fagrådgiver i
Kystverkets Beredskapsavdeling.
UDA232NOR
Produsert av Nytt fra Norge for
Utenriksdepartementet ,august 2002. Forfatteren er ansvarlig for
arikkelens innhold. Gjengivelse tillatt.
1. Innlegg
